INTERVJU MED RUT ELI LINDEBØ

Noen i ungdomskolen i Vestbygda hadde for en tid siden i oppgave å intervjue en som er ansatt i kirken. To av elevene intervjuet kateketen i Lødinegn:

Hvordan skole gikk du på?·       Barne – og Ungdomsskole i Alsvåg / Myre, Videregående skole på Sortland, Folkehøyskole i Alta, Høyskolen i Alta: «Kristendom og Menighetsarbeid» og til slutt Lærerakademiet i Bergen: «Pedagogikk».

  • ·       Hvor lang tid tok utdanningen?
  • ·       Tre og et halvt år.
  • ·       Hva er det som er din oppgave som kateket?
  • ·       Jeg planlegger arbeid for de unge og underviser barn og ungdom, er lærer i kirka. Mitt hovedansvar er Barnegospel, konfirmanter og å arrangere forskjellige samlinger i kirka for barn og ungdom i ulik alder.
  • ·       Har du noen andre jobber utenom i kirken?
  • ·       Nei, bare noe frivillig egasjement.
  • ·       Har du lest hele bibelen?
  • ·       Nei, ikke alt i Det gamle testamentet.
  • ·       Har du besøkt andre kirker i andre land?
  • ·       Ja, som turist har jeg vært innom noen kirker. Og jeg har deltatt på noen gudstjenester i Kenya, Afrika.
  • ·       Hva tror kirken skjer når vi dør?
  • ·       At Gud tar vare på oss, at Han vil reise oss opp fra døden til et evig liv sammen med Han (det som Jesus gir oss i troen på Han).
  • ·       Drikker du alkohol noen ganger?
  • ·       Av og til, kun ett lite glass vin.
  • ·       Liker du jobben din, og hva liker du best?
  • ·       Ja, jeg liker både kontorarbeid og undervisning. Best liker jeg å være i aktivitet sammen med barn og ungdom: Fortelle om Gud, svare på spørsmål om troen, gjøre de unge kjent med kirka og det som skjer der.
  • ·       Har du noen gang jobbet i noen andre kirker enn i Lødingen?
  • ·       Ja, jeg jobbet tre år i Rønvik menighet, Bodø som Barne- og Ungdomsarbeider. Og et halvt år som konfirmantlærer (vikar) i Bodin.
  • ·       Hvor mange år har du vært ansatt i kirken?
  • ·       Til sammen blir det 26,5 år.
  • ·       Har du vært med å døpe noen unger?
  • ·       Ja, jeg har kurs og godkjenning som gudstjenesteleder. Har døpt en del barn i Lødingen og Vestbygd.
  • ·       Hva går kristendommen ut på?
  • ·       Det viktigste i kristendommen er at Gud er glad i oss, så glad i oss at Han lot Jesus komme fra himmelen til oss på jorda for å åpne veien til himmelen. Vi er ikke feilfrie; vi gjør mye dumt med oss sjøl og hverandre. Og Gud er hellig og rettferdig, derfor tåler han ikke synd. Han hater synd (det gale vi gjør), men elsker synderne (oss). Jesus kalles også Kristus, derfor har vi kristendommen, læren om Jesus Kristus som er Veien til Gud, Sannheten om Gud og Livet med Gud.
  • ·       Hvordan er det å ha konfirmasjonsundervisninger?
  • ·       Jeg synes det er givende og flott. Det er mye fin ungdom, noen har det vanskelig og har mange spørsmål. Andre er mer stille, men har likevel mye fint inni seg. Jeg håper alltid å få god kontakt med alle konfirmantene i løpet av året.
  • ·       Hva syns du om homofilt ekteskap?
  • ·       Jeg synes ekteskap skal være mellom mann og kvinne. Det er det som er naturlig. Vi hadde partnerskapsloven som gav de homofile mange rettigheter. Nå har vi fått en lov som likestiller vanlig ekteskap med homofilt partnerskap. Det gir de lesbiske rett til å få barn ved assistert befruktning, men den loven gir ikke de homofile menn samme rettigheter til å få barn. Dermed er loven fortsatt diskriminerende. Det som skulle bli likhet for loven, kan aldri bli det, fordi utgangspunktet er forskjellig.

631 total views, no views today

MENIGHETENS MISJONSPROSJEKT

Lødingen menighetsråd gikk for et par år siden inn for å konsentrere sin oppmerksomhet om bare en misjons-organisasjon. I mange år hadde det vært to organisasjoner som fikk sin støtte fra kollekt i Vestbygd og Lødingen kirker. Valget I menighetsrådet falt nå på Misjon Uten Grenser, som senere har endra navn til Stefanusalliansen.

Stefanusalliansen samarbeider med lokale kirker, organisasjoner og personer. De har ikke egne misjonærutsendinger fast stasjonert i prosjektlandene, men legger opp til hyppig personlig kontakt med den lokale samarbeidspartner – som kjenner forholdene best.

VÅRT PROSJEKT.

Lødingen Menighet har nå Stefanusbarna i Kairo, Egypt som sitt prosjekt. Det er Maggie Gorban som leder dette arbeidet. For mange år siden solgte hun det meste hun hadde av verdi, for å arbeide med de fattigste barna i Kairo. Barn som levde på søppelfjellet for å finne noe å spise og kanskje noe å selge, fikk ny mulighet til et bedre liv. Det drives barnehager og skoler for disse fattige barna. Her får de mat og klær, kjærlighet og omsorg. Her får de et møte med Bibelens Gud. «Det er Jesu kjærlighet som driver meg», sier Maggie.

LES MER:

En kjærlighet som gir liv

MaggieStefbarna-baw

 Jeg tar et skritt til siden for å unngå å tråkke på en død rotte. Søppelet dekker bakken helt. Vi er en gruppe nordmenn i Egypt.Vi er i Moqattam, «søppelbyen» – en skitten bydel i Kairo med over hundre tusen mennesker. De fleste av dem er koptere, med røtter i en av verdens eldste kristne kirker.

Her lever de av å sortere søppelet som flyter overalt. Og det var her, blant samfunnets mest utstøtte og undertrykte, at Maggie Gobran mottok sitt kall for mange år siden: Hun ville virkeliggjøre Jesu kjærlighetsbud ved å formidle håp og trøst til disse fattige. I likhet med mange i Egypt ante heller ikke hun at så mange av hennes kristne søsken levde på denne måten. Inntil hun en dag fikk øye på noe som rørte seg under overflaten i en søppelhaug. Da hun gravde vekk det øvre laget, oppdaget hun at det var et lite barn!

Dette ble starten på en virksomhet som begynte i det små, men som siden har vokst formidabelt. I dag har Mamma Maggie mange medarbeidere.

Vigdis Bjorå, informasjonskonsulent i Stefanusalliansen, har besøkt Stefanusbarnas arbeid i Kairos slum en rekke ganger. Det traff henne rett i hjertet fra første stund.

– Maggie Gobran, eller Mamma Maggie som hun kalles, er dypt berørt av Jesu kjærlighet og har viet sitt liv til de fattige barna. Og hun setter to betingelser for sine mange medarbeidere: For det første må de hengi seg helt til de fattige barna, og for det andre må de lese ett kapittel i Bibelen hver dag. Mange av dem har selv vokst opp i «søppelbyen».

Barnehager

Barnehagene er rene oaser midt i alt søppelet. Hver barnehage har 250-400 barn i alderen to til seks år.– Her får de undervisning, leke på et rent sted, mat og helsesjekk, og mødrene får opplæring i helse- og matstell, sier Vigdis.

– Og her får de høre evangeliet. Budskapet som gjennomsyrer alt, er at hvert menneske er unikt for Gud. Slik fungerer barnehagen som en kirke i «søppelbyen», med et troverdig og helhetlig budskap om Guds omsorg for både kropp og sjel.

Hjemmebesøk

Hjemmebesøkene er ryggraden i arbeidet. Vigdis forteller at hver medarbeider har flere barn han eller hun skal besøke ukentlig i hjemmet:– Disse besøkene er ukens høydepunkt for familien. Da samler de seg rundt medarbeideren som gir dem litt mat, sjekker behov for legehjelp og snakker med barna og oppmuntrer dem. En enkel bibelfortelling hører med. Og bønn.

Leir

To ganger i året får alle barna bli med på leir. I tre dager er 150 barn og deres ledere sammen. Her får de spise seg ordentlig mette, de får vaske seg rene, og de får høre om Jesus Kristus som er glad i alle og ikke gjør forskjell på fattig og rik. En jente ble spurt om hva hun syntes var det aller beste med å være på leir. Svaret lød: «Å dusje – og å be sammen!»

– Men de er også opptatt av hvordan barna skal klare seg som voksne i samfunnet. Derfor har de opprettet yrkesskoler. Guttene kan gå på skomakerverksted, jentene lærer å bruke symaskin og strikkemaskin.

Tilbake til begynnelsen:

Jeg er en av flere nordmenn som vandrer rundt i de skitne gatene. Vi skal få være med en av Mamma Maggies medarbeidere på hjemmebesøk. Vi må bøye hodene idet vi trer inn i «leiligheten»: Ett lite rom. Én madrass. Et skap langs den ene veggen, tydeligvis funnet blant søppelet i gatene. Insekter som piler opp og ned langs veggene. Gulvet er dekket av «nyttig» søppel som papp og gamle klær.

Her inne møter vi seks år gamle Mary, hennes mor og søsken. Vi ønskes varmt velkommen. Ledsageren vår snakker med barna, oppmuntrer dem, gir dem litt mat og en sjokolade. De har gledet seg til at han skulle komme. Han foreslår at vi ber en bønn sammen. Vi former en ring midt på gulvet: Nordmenn og koptere. To verdener møtes. Hvor mye har vi egentlig felles?

Nå ser det ut til at moren i huset med ett kommer på noe viktig: Hun trer ut av ringen og skynder seg bort til veggen. På en rusten spiker henger det en skitten plastpose med et glorete Jesus-motiv. I Norge ville vi ha kastet den uten å nøle. Her gjør den nytten som familiens husalter. Men den ene bærehanken har røket, så plastposen henger slapt nedover veggen. Moren retter på den så godt hun kan – med raske hender og ærbødige bevegelser fester hun plastposen bedre til spikeren, slik at hele Jesus-bildet blir synlig.

Sånn. Da var det gjort, og hun kan tre smilende inn i ringen igjen. Vi ber sammen. Nordmenn og koptere. Dette har vi felles. En tro, en bønn. Og et møte – som setter varige spor. Aller mest i oss, nordmennene.

En kjærlighet som gir liv

Vi har fått et lite innblikk i hvordan Stefanusbarna hjelper mennesker til selvrespekt og tro på fremtiden. Vi så det i øynene til barna som lekte i barnehagen. Vi så det i omsorgen ledsageren vår viste i møte med den fattige familien. Vi så det i morens øyne, da hun rettet på Jesus-plastposen på veggen. Her finnes en kjærlighet som gir liv – og som er sterkere enn alle slummens destruktive krefter.

623 total views, no views today